Negativitet - en gave?

Må jo nesten se på det sånn for min del.
Jeg er ufattelig flink til det!

Grunnen til dette er jo egentlig så alt for mye forskjelligt da, fra småting til mer store ting..

Jeg kommer fra Vigrestad.
Bodde der i grovt 9 år før jeg havna på Sandnes tilslutt.
På Vigrest så vet jeg ikke hva som var galt, hva jeg gjorde galt..
Men jeg hadde ikke særligt mange å være med.
Når jeg flytta til Sandnes da så ble jeg mobbeoffer med en gang, det startet med dialekta mi da, at jeg var bonde og forsatte ut fra det.
Det er jo ikke noe jeg skjems over nå at jeg snakker som jeg gjør.
Bonde har jeg aldri vært, men bondeland er jeg fra!
Men sant, når de kallte med deg var jeg liten, å du tror på det klassekameratene dine sier. Klasse"kamerater"..
Fra 3. klasse til ut ungdomsskolen var jeg mobbeoffer.
På slutten av 8. klasse/ starten av 9. klasse så gikk det over til stille mobbing da, var bittelitt bedre.
Grunnen var jo at da skøyt voksinga fart og jeg ble en av de lengste i klassen, de ble litt mer forsiktige da.
Er ikke så mange som vil være med mobbeoffer dessverre for meg, så fra grunnskolen den perioden jeg bodde på Sandnes har jeg bare 1 venn fra som jeg er med av og til til vanligt..
Å kan sånnsett si hele grunnskolen også siden de første 2/3 årene på Vigrestad er så lenge siden at mistet jo kontakten med de fleste der.

Nå i dag. Så har jeg MANGE venner gjennom 4H, noe av det mest positive jeg har hatt i mitt liv, 4H altså.. :p
Men dessverre så er det ikke mange av dem som bor såpass nært at jeg kan være med dem til vanligt.
Så jeg er og har nesten alltid vært VELDIG MYE alene.
Noe jeg hater. Jeg er en veldig sosial person av meg så ikke noe gøy liksom.
Jeg hadde gitt alt for den muligheten å tenke:
"Skal jeg være med Ole i dag? Erik? Silje? Jonny, nei! Trude!"
Sånn det er, så er det: "Skal jeg være med han eller henne? Eller er de opptatt med noe annet?"

Sånn at lite venner å være med, mye alene tid..
Og den der mobbedelen da.
Det har lagt en stor knekk på min selvtillit.

Jeg er takknemlig for staheten min, for uten den så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå.
2006 har vært mitt det værste året i hele mitt liv.

Jeg ble på slutten av 2005 i september kallt inn til militæret noe jeg ikke ville.
Men jeg hadde sagt for meg at ble jeg kallt inn skulle jeg dra meg selv gjennom det.

Mens jeg var i militæret så skjedde det masse ting for mye.
Som ga meg følelsen av totalt null kontroll på mitt liv siden jeg måtte være i militæret og ikke kunne reise å ja, fikse ting?
Ikke at alt kunne blitt fikset, men jeg mener å tror, føler at det ville vært ihvertfall bittelitt enklere da.

Ihvertfall.
Min første og eneste kjæreste som betyr mer for meg enn noen annen person i mitt liv akkurat nå.
Som jeg forsatt er forelsket i..
Det ble slutt mellom oss.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men den der biten med meg i militæret var vel hovedgrunnen.
Noe av det værste jeg opplevde siden jeg kunne tenkt meg å forsatt være sammen med henne.

I slutten av november/starten av desember så sa stefar min til mor mi at han ikke ville mer.
Noe som kom overraskende på alle.
Det resulterte til at hun flyttet ut og jeg måtte flytte ut.
Heldigvis hadde jeg mat og sted å sove i militæret, men jeg hadde ikke sted å bo.
Så da ble jeg hjemløs i 3 måneder, noe jeg ikke anbefaler!
Litt gøy å si, jeg er.. Og jeg var... Hjemløs.. Men det var ikke ngøy å være i det hele tatt.
Kan jo si det sånn at mitt forhold til stefar min (som snart ikke er det lengre) var jo aldri særligt bra så skillsmissedelen overlever jeg fint personligt.
Men for min mor og mine 2 lillesøstre som er hans unger også så var det ikke noe bra og jeg føler med dem.
Hjemløsheten kunne jeg selv vært foruten.

Jeg fant meg et sted å bo.
Men huseieren der viste ikke hensyn i det hele tatt til den situasjonen jeg var oppe i (slutt med dama, militæret og mer som kommer senere her + det at jeg aldri hadde bodd for meg selv før så var jo helt nytt for meg..) jeg mistenker at hun fant det på.
Men etter 2 måneder så sa hun at hun hadde bestemt seg for å selge huset, så jeg måtte flytte.
3 måneder fikk jeg bodd der.
Der jeg bor nå går det greit heldigvis så det er en ting som har blitt positiv til slutt.

I starten av året startet det vanskeligste jeg noensinne har vært gjennom, som ikke hjalp på siden jeg allerede stresset med alt jeg har sagt til nå.
Å det var fra jeg fikk et navn, til jeg fikk en far.

4H som jeg kjappt nevnte lengre oppe.
Der var det jeg traff eksen min, noe jeg ikke kan være nok takknemlig for.
Det er der jeg har fått reist og truffet så mange folk, fått så mange venner.
Jeg har lært ufattelig mye fra 4H, og er kjempeglad for det.

At klubben jeg har ansvar for nå sliter og slet veldig i år..
Det også tæret på meg. Veldig også, var fare for å bli nedlagt noe jeg ikke ønsker klubben.

Det blir vel i grove trekk tingene jeg har slitt mest med i år.
- Militæret
- Skillsmisse/hjemløs
- Flytting
- Bruddet med eksen
- Prosessen der jeg fant min far
- 4H-klubben "min" i store problem
Alt det foregikk på samme tid, noe som var veldig vanskelig for meg.

Eksen min da..
Hmm.
Jeg har ennå ikke fått møte henne etter militæret.
Jeg var en idiot når vi var sammen. Syns jeg ihvertfall.
Hun fikk inntrykk over at jeg skjems av henne.
Noe jeg aldri gjorde og da må jeg jo ha gjort noe galt siden hun følte det sånn!
Jeg verdsatte henne men langt fra nok.
Jeg har såååå lyst på en ny kjangs, vise at jeg kan forbedre meg.
Om jeg så må løpe gjennom (sykle kanskje?) og rope at hun er den eneste for meg, den som betyr mest for meg...
Jeg vet ikke.
Vet bare at situasjonen ikke er som den var.
For nå bor ikke jeg i 1 rom.
Jeg er heller ikke i militæret.
Jeg skjems ikke over noe når det gjelder henne og er fullt villig til bevise det!
Jeg vil, jeg vil..
Ta henne med ut.
Restaurant?
Kino?
Gå turer..
Vise ikke bare andre, men også henne at jeg bryr meg.
Klemme.
Snakke....
Jeg savner deg, jeg har vært en idiot og fortjener sikkert ikke den kjangsen jeg ber om.


For å komme tilbake til starten da.. :S
Negativitet.
Jeg opplever til vanlig mye mer negativt enn positivt.
Jeg opplever skjeldent positive ting sånn.
Jeg vil ikke tenke negativt men VELDIG vanskelig å la være når man ikke får noen grunn å tenke annerledes.....

Hjelp?

20år, det tok tid men jeg fant deg!

En av de største tingene i mitt liv til nå. startet 12. januar, 2006.
(Nå som jeg har skrevet dette så må jeg bare advare, det er ikke den korteste teksten...)


Jeg har aldri sett noe særlig på Tore på Sporet. Men det har hendt noen ganger, må innrømme det.
Tore gjorde aldri noe direkte for meg, men likevel indirekte så takk Tore..


""Tett på nett: Tore Strømøy
Torsdag 12. jan 2006 kl. 12:00

Seer-magneten Tore Strømøy har gledet nordmenn foran TV-skjermen lørdagskveld etter lørdagskveld.
Lørdag er han tilbake med en ny runde «Tore på sporet», programmet han selv mener burde vært på blå resept.
Denne gangen er temaet adopsjon. Les artikkel her! Strømøy hjelper adopterte å finne sine biologiske foreldre.
Har du spørsmål til TV-stjernen, send dem inn og få svar torsdag 12. januar klokken 12.00.""


Når jeg leste dette så bare måtte jeg sende inn et spørsmål, og det var ikke hva favorittmaten hans var...

""Hvordan finner dere folk??
Innsendt av: Kenneth Mæland, 12/01 - 2006 kl. 11:50

Jeg lurer ganske enkelt fordi jeg ikke vet hvem min far er og jeg nærmer meg snart 20 år..
Der har jeg minimalt med opplysninger som ihvertfall for meg ikke hjelper på langt nær nok.

Hei
Det er mange som er din situasjon. Og dette er vanskelige saker. Vi prøver oss på en slik sak i den nye runden av Tore på sporet, og der vil du se hva vi gjorde. Det gjelder å finne ut så mye som mulig om denne faren, og se om det går an å finne han på grunn av det. Mer kan jeg ikke si, siden jeg ikke vet noe om hvilke opplysninger du har.

Hilsen Tore""


For min del så var dette et spørsmål jeg lurte på, helt seriøst men som jeg ikke trodde jeg kunne få noe svar på, eller at dette kom til å hjelpe meg på noen måte.
Trodde jeg.
Noe jeg ikke hadde regnet med i det hele tatt, ikke hadde tenkt kunne skje.
Var at mor mi, leste dette her, artikkelen om Tore, alle spørsmålene og alt.
Samme dag fikk jeg plutselig en melding.
Det var fra mor, jeg skjønte ingenting, tenkte jo ikke på det jeg hadde gjort på nettet tidligere på dagen.
Jeg leste meldingen og ble vel… Sjokkert.

Jeg husker ikke 100% hva som stod, meldingen ble uheldigvis slettet en eller annen gang.
Men det stod grovt:
'Du bør ta kontakt med fastlegen din eller en lege i forsvaret for å ta en DNA-prøve, be dem kontakte Øyvind xxxx for han kan være din far, jeg er ikke sikker, men det er stor kjangs. Lykke til, mor.’
Når jeg leste dette startet en bølge av følelser som jeg føler nå mens jeg skriver dette her også til og med.
Jeg ble glad, redd, lei, sint, overrasket, forvirret, jeg gråt å smilte på en gang.
Det eneste jeg fikk frem, som jeg sendte tilbake til mor da.
Var, ’Hvorfor?’
Det mor min svarte kan jeg forstå, for all del.
Men jeg ble likevel hakket mer sint av å lese hva hun skrev.
Hun sa at hun hadde lest artikkelen min vg.no, sett spørsmålet mitt å navnet mitt.
Hun sa at det hadde vært vanskelig for henne. Nøyaktig hva husker jeg ikke, vet heller ikke om jeg helt fikk vite det.
Men det jeg da tenkte var, ”Hva med meg??? Hvordan tror du det har vært for meg????”
Den kvelden la jeg meg med tanken, hva skjer nå?

Alt dette her skjedde mens jeg var i militæret (var i militæret fra 25/9-05 til 24/9-06).
Dagen etterpå da, var jeg innom SOSØK (Sosialøkonomisk rådgivning). Der går soldatene for å få hjelp med økonomiske ting de sliter med ute i det sivile. Jeg har vært innom der pågrunn av noe sånt, men det er en annen historie.
Jeg var i Velferden på KNM HH (Madlaleiren) å SOSØK går under der, så var ofte innom der bare for å være sosial.
En av rådgiverene der som jeg vil våge meg å kalle min venn. Kristine.
Hun ba jeg om hjelp, hun er utdannet jurist så jeg håpet at hun kunne noe mer om alt enn det jeg kan.
Jeg hadde et navn, men hvordan skulle jeg gå frem?
Kristine hjalp meg, først med å ta kontakt med saniteten på leiren.
Der dem først trodde det var snakk om farskapssak der jeg var faren. Å det er litt logisk siden det er sånne saker som skjer oftest, mitt tilfelle er veldig sjeldent.
Så når det ble avklart at jeg var på jakt etter en far og ikke var en far, så fikk vi beskjed om at vi burde ta kontakt med mitt lokale trygdekontor.
Kristine ordnet time for meg der, og noen dager senere reiste vi til Sandnes Trygdekontor.
Det morsomme er at der trodde de også det var snakk om en farskapssak der jeg var faren. Å igjen måtte jeg forklare at nei, jeg er sønnen.
Det vi gjorde der var at jeg fortalte min historie, med at jeg aldri har visst hvem min far er, at mor ga meg et navn, hvorfor jeg ville vite/få det bekreftet eller avkreftet.
Når jeg hadde fortalt mitt så ble det lagd et grovt referat av dette å det ble sendt til Øyvind. Han fikk 1 måned å svare på det han fikk.

Etter 5 uker begynte jeg å tenke, er det ikke gått 1 måned nå snart?
Så jeg ringte til trygdekontoret for å finne ut hva som skjer siden jeg ikke hadde hørt noe.
Da fikk jeg vite at Øyvind hadde svart på det han fikk omtrent med en gang, og at jeg skulle fått svar på det og forespørsel på å ta blodprøve for 3 uker siden (da).
Jeg hadde jo ikke fått noe som helst, så sa det til hun jeg snakket med.
Det ble orden på det og jeg fikk sendt svaret å forespørselen med sånn A-prioritet, fikk brevet mitt 2 dager etterpå.
Da var det rett opp til saniteten og fått tatt blodprøven.
Posten hadde egentlig blitt sendt for dagen, men jeg var ivrig, ville ikke vente lengre enn jeg måtte.
Så jeg syklet til sentralen på KNM HH og fikk sendt blodet mitt samme dagen.

Da startet den lange ventetiden.
Det var snakk om mellom 2 og 3 måneder før jeg skulle få høre noe fra DNA-prøven.

Fra mor mi ga meg det navnet, og til nå.. Å så videre….
Virret det med tanker rundt om i hode mitt:
Er han far min? Vil jeg han skal være far min? Hvis det ikke er han, hvem kan det da være??
Hvis det er han.. Vil han være far min? Angrer han på meg? Er han nysgjerrig på meg? Vil han ha meg raskt ut av livet hans?
Jeg vet ikke helt hva jeg ikke tenkte på for å si det sånn.

Etter ca 2 måneder så ringte jeg til trygdekontoret for å finne ut hvor langt på vei de var med prøven.
De ringte videre til sykehuset å fikk vite at prøven ikke var tatt fordi sykehuset ventet på blod fra min mor.
Grunnen til det var at trygdekontoret hadde tabbet seg ut litt og ikke spesifisert at mor mi ikke skulle levere blod.
Trygdekontoret fikk oppklart det og prøven ble tatt allerede dagen etter, å svaret fikk jeg 4 dager etter det.
Det var fredag 26. mai.
Jeg ville hjem først, for jeg følte at Madlaleiren ikke var det rette stedet å åpne brevet, svaret. Så jeg syklet hjem.

Når jeg kom hjem så var jeg fortsatt ikke klar for å åpne det, jeg vet ikke.
Jeg tror jeg var redd for hva som stod der. Det ble ikke til at jeg åpnet brevet før dagen etter.
Faktisk en spesiell dag det utenom dette, fordi min oldemor fylte 90 år.
Men i hvert fall.
27. mai 2006, kl. 1840 fikk jeg vite hvem min far er.

Det stod mye i det brevet, med et viktigste var dette:
Konklusjon
Resultatene av DNA-analysen taler med en meget betydelig sannsynlighetsovervekt for Øyvind xxxxx farskap, i forhold til at en annen mann av norsk/europeisk opprinnelse skulle være far. Med andre ord en sjanse på farskap større enn 99,999%.

Kan si det sånn at alle følelsene dukket kjappt opp igjen å resten av dagen, å dagen etter husker jeg ingenting fra.
Nå visste jeg det endelig, ENDELIG!!!! Men..
Hva nå?
Det var en ting jeg var helt sikker på av mine følelser.. :p
At jeg var glad, glad for endelig å vite.
Men alt annet var fortsatt like kaos som før jeg visste noe om Øyvind var far min eller ikke.
Fordi, liksom.
Jeg har levd hele mitt liv uten en far.
Faktisk så hadde jeg begynt rett før mor mi ga med navnet å gi opp.
Jeg trodde jeg aldri kom til å finne det ut.
Nå visste jeg, jeg visste men..
Siden jeg hadde levd til da uten en far så våget jeg ikke håpe at han ville ta del i livet mitt, jeg våget ikke å tenke positivt om noe.
For tenk hvis han ikke ville ha noe med meg å gjøre? Jeg var så gruelig redd for å bli såret, knust.
Så joda, jeg visste, men det betydde ikke mer enn det.

Jeg brukte 2 uker på å prøve å finne ut hva jeg skulle gjøre.
Skal jeg ringe? Hva skal jeg si?
Skal jeg sende et brev? Hva skal jeg skrive?
Grunnen, jeg skrev 2 uker, er fordi at plutselig ringte mobilen min 2 uker etter jeg åpnet brevet med svaret på DNA-prøven.
Å den som ringte var far min. ”Hei, dette æ Øyvind xxxx.”
Dere kan bare ane hvor paff jeg ble, jeg tenkte bare Oj…..
Det at han ringte er jeg glad for, for jeg vet ikke om jeg hadde vågd å gjøre noe selv.
Vi snakket om litt forskjellig, livet mitt, livet hans, hva som skulle skje nå.
Han fortalte at han hadde slitt akkurat som meg med den der, skal jeg ringe? Hva skal jeg gjøre?
Som gjorde litt godt å høre.. :p
Det som gir meg tårer i øynene nå som da, var ting han sa som at han var veldig glad for at jeg gjorde det jeg gjorde.
At han hadde fortalt hele slekta mi på hans side om meg å at de gledet seg til å treffe meg.
At han ville ha noe med meg å gjøre, at han ville være min far..
Det var jo tusen millionerzillioner ganger mer enn hva jeg hadde vågd å håpe på, drømme om.
I hvert fall da så ble vi enige om at en uke senere så skulle vi treffes.

En uke senere så ja, var jeg en god del nervøs.
Jeg skulle treffe min far for første gang i mitt liv, den faren som folk flest kjenner helt fra starten.
Han kom først til meg, fikk se hvordan jeg hadde det.. Fikk se bilder av meg i album og sånt.
Så vi reiste til han. Men før vi reiste til han så reiste vi innom Maxi der jeg jobber, fordi jeg trengte noen småting til leiligheten jeg bor i.
Liksom vanlige men nødvendige ting som toalettbørste ++
Mens vi var på Maxi så spurte han om det ikke var andre ting jeg trengte til leiligheten da. Så jeg nevnte sånn som strykejern, strykebrett osv.
Han spurte meg hvorfor jeg ikke bare kjøpte det da?
Da svarte jeg jo at jeg ikke har penger til det.
Det endte med at han spanderte det og litt til, til meg da.. :D
Jeg hadde ikke spurt om noe jeg, snill han.
Når vi kom til han så fikk jeg se hvordan han bodde, fikk treffe samboeren hans, vi spiste til og med på en kinarestaurant.. :p
Jeg fikk også treffe farmora mi og oldemora mi.
Ja, jeg har masse ny slekt!
Jeg har fått meg en far, en farmor, en til oldemor, en til onkel og en tante, 6 til søskenbarn og .. En storebror.
(Jeg har aldri hatt en bror, å heller ikke eldre søsken. Jeg levde som enebarn i 11 år før mor mi fikk 2 døtre til.)
En småekkel ting jeg fikk vite er at farfar min.. Har dere hørt om Alexander Kielland ulykken? Vel, der var det ihvertfall en god del som døde.
6 stk ble til og med aldri funnet. Den ene av dem var farfaren min.


Jeg vet ikke hva jeg skal si.
Jeg har truffet alle utenom noen søskenbarn og min storebror til nå.
Håper det ikke tar for lang tid før jeg får truffet alle.
Jeg har endelig fått en ”hel” slekt.

Det jeg sliter mest med nå er å forstå, å innse.
At dette er for evig, ikke noe midlertidig.
Inni mitt hode så føles det som at hvis jeg snur meg så poff er de borte.
At dette er en drøm, å hvis jeg våkner så er far min å alle sammen borte.

Det er ikke lett, men jeg er glad jeg vet.
Jeg har tid.
Jeg har endelig funnet min far.

Startproblemer?

Nå har det seg sånn da..
At det var Lye Linn som fikk meg i gang med dette her, men det uten at hun vet det vel å merke.
Slem hun er!
Jeg sitter her å eneste som skjer er at jeg tenker på hvor vanskelig alt virker.
Hvordan legge til bilde på profilen min?
Hva spesielt skal jeg skrive om meg liksom? Er ikke akkurat noe jeg kommer på.

Tankene mine om dette bloggegreiene var jo å skrive om ting jeg har opplevd, ting jeg kanskje kommer til å oppleve, har planer om å oppleve og alt muligt sånn da.
Å så se om noen i det hele tatt gadd å lese dette her, kaaaanskje også om noen skribla ned en kommentar eller to.
For gjetter jeg rett så blir det ikke mange akkurat... :p
Men okey, så kan det jo ha noe med at jeg (for øyeblikket) ikke har sagt noe om dette her til noen.
Får kanskje skrive på msn'en min at jeg har ordna meg dette her å se hva som skjer...

Hvis DU, ja duuu... Leser dette her, sant?
Post meg en kommentar da vel? Please?
Nykommeren å alt jeg jo!

Jeg sitter da her 7/11-06 0412 å hører på Mess-TV i bakgrunnen mens en venninne som er på besøk ligger å sover der borte *peke på*..
Jeg er ikke noe trøtt så endte opp her.
Skal tross alt ikke på jobb før om 12 timer ca selv så har god tid å sove på, så derfor er jeg oppe.
Av en eller annen grunn jeg ikke heeelt kan forklare så liker jeg ikke å sove.
Den konklusjonen jeg selv har kommet frem til da, er at du får med deg mye mer av det som skjer når du er våken enn når du sover!
Ikke at jeg dessverre kan skryte over noe stort jeg har opplevd mens flertallet av dere har sovet. *sukk*

Vel..
Jeg har masse klagehistorier, en "interessang" historie og noen småting jeg har lyst å skrive her.
Men får heller ta noe i morgen osv. Så ikke alt kommer på en.
Blir bare denne så lang at ja, usj..
Sikkert lang av babbelet mitt allerede så jeg stopper NÅ!
Hmm...
Nå ihvertfall, snakkests da alle dere leserene(?) mine! :D

Kjappen..

Må sykle på jobb når som helst, men prøver febrilskt å finne ut hvordan jeg redigerer/lager den profilgreia før jeg begynner å skrive noe som helst.
Men går det? Hah!
Lett skal det ihvertfall ikke være.
Det jeg skulle skrive her da ihvertfall uansett er at det jo såklart vil komme mer å lese om senere.
Har noen få delvis interessange historier å nevne for de som kanskje skulle ha interesse for sånt, som for min del bare er godt å få ut en plass.
Men for nå.
Tilbake til profilgreiene før jeg må løpe...!
Tudelu..